Landsbyen Nyichoka i Tanzania gjør ikke stort inntrykk på verdenskartet, men der sitter Mzee Ndulutu [1] ved kveldsbålet og gjør mennesker til folk. Til slike som landsbyfellesskapet kan regne med. Livet er stort som et baobab-tre, sier han, og det er mye å lære.
Denne kvelden forteller han historien om haren, løven og hyenen, og det er haren som er helten. Slik er det ikke alltid der ute i den store verden. Der er løven det store. Et utbredt symbol på autoritet og makt. Kolonimyndighetene flottet seg med løve i sine emblemer, men i Nyichoka er det altså den vesle haren og dens kløkt som gjelder.
Ndulutu forteller at haren og løven var opprinnelig gode venner, men at vennskapet røk da løven en gang falt for fristelsen til å spise opp moren til haren. Fra da av pønsket haren ut en hevnaksjon, og han visste at den beste måten ville være å spille på løvens griskhet. Han stelte i stand, og inviterte løven til et festmåltid. Det løven ikke visste var at en kjempestein lå gjemt i et saftig kjøttstykke. I det han glefste i seg stykket, satte steinen seg fast i svelget og det førte til at han ble kvalt.
Nå hadde haren blitt kvitt ett problem, men skaffet seg et annet. Hvordan bli kvitt den døde løveskrotten som lå inne i huset sitt? Joda, på ny visste han råd. Denne gangen skulle han spille på hyenens griskhet. Han ga hyenen beskjed om at løven hadde lagt igjen noen kjøttbiter i huset hans, og hvis han var rask, kunne han stjele de før løven kom tilbake. Hyenen løp av sted, bykset inn i huset til haren og begynte å sluke i seg kjøttstykkene. Når hyenen var godt i gang med spisingen tok haren et tau, bandt den ene enden i hyenens halestump og den andre i løvens hale. Da det var gjort, ropte han med høy røst: «Simba anakuja! Simba anakuja!» «Løven kommer. Løven kommer!» Hyenen fikk panikk og bykset ut av huset – og med løveskrotten på slep.
Tilhørerne fikk med seg poenget om at griskhet ikke hører hjemme i et landsbyfellesskap hvor alle trenger hverandre. Mens Mzee Ndulutu fortalte, trakk det opp til nytt regnvær. Den etterlengtede regntiden hadde begynt for noen dager siden. Nok en gang kunne landsbybeboerne trekke et lettelsens sukk. Når det kommer til stykke er det livgivende regnet viktigst, viktigere enn all fellesskap og gjensidig hjelp. En slags stille ærbødighet senket seg over alle, og det var deilig å sitte og kjenne på de første milde dråpene falle på hode og skuldre. Tilfredse smil trakk over ansiktene.
Det velsignede regnet. Det fikk meg til å tenke på et annet vist menneske som har levd i Afrika; Karen Blixen. «Wambia kama mvua.» «Fortell slik som regnet», sa de til henne der de samlet seg ved kjøkkentrappen på farmen ved Ngong og ville høre nok en historie. Hennes historier var som å ta imot det første regnet. Hun fortalte historier om noe som skjedde langt borte, og som likevel var gjenkjennelig og ga lærdom om livet.
En av historiene hennes er lagt til Berlevåg, nok et lite sted uten betydning på verdenskartet. Novellen handler om et lite, trangsynt kirkesamfunn der medlemmene er blitt opptatt av å måle hverandre i stivnet rettroenhet. En fransk flyktning, som viser seg å være en usedvanlig dyktig kokke, kommer dit og får tjeneste hos de nå tilårskomne og ugifte døtrene til den avdøde pastoren. Babette, som hun heter, vinner en stor sum i et lotteri i Paris. Istedenfor å bruke pengene på seg selv, bestemmer hun seg for å stelle i stand til et stort festmåltid for søstrene og medlemmene i menigheten. I takknemlighet for at de tok i mot henne. Hun bestiller de mest eksotiske ingrediensene, slik som skilpadde, froskelår og vaktler. Eksklusive viner. Slikt som ingen i Berlevåg verken har sett eller hørt om før.
En ting er sikkert: menighetsmedlemmene har ikke fortjent å sitte der og bli vartet opp med disse lekre rettene. Det er tydelig at gjestene ikke aner hvilke godsaker de er i ferd med å spise. Men etterhvert gir de seg ende over til de gode smakene. Og de begynner å åpne seg for hverandre og se ting i et nytt lys. Bekjenner for hverandre gammel synd og nag, og søker hverandres tilgivelse.
En overraskende gjest er kommet på besøk, den svenske generalen Løwenhielms. I sin ungdom var han begeistret for en av søstrene, og han er liksom blitt dratt tilbake for å treffe henne en siste gang. Han kjenner igjen rettene og smaken fra en eksklusiv restaurant i Paris. Han blir over seg av forundring og ydmyk takknemlighet, reiser seg og holder en takketale:
«Men det øyeblikk kommer da våre øyne blir åpnet, og vi skjønner at nåden er uendelig. Den krever ingenting annet av oss enn at vi skal vente på den i tillit og påskjønne den i takknemlighet. Den stiller ingen betingelser og velger ikke ut noen enkelt av oss. Den kunngjør alminnelig amnesti. Se, det vi har valgt, er blitt skjenket oss, og vi får samtidig også del i det vi har vraket.»
Karen Blixen måtte forlate kaffefarmen i Kenya da den gikk konkurs. Nedbrutt reiste hun tilbake til Danmark. Der begynte hun å skrive ned historiene sine. Om ting som skjer på avgrensede plasser, men som er grenseløse i sin tematikk. Afrika var langt borte, men også historiene derfra skulle finne dyp gjenklang hos tusenvis av lesere. Med årene ble hun en verdensberømt forfatter. Det fortelles at hver kveld stilte hun seg ute på trappen på sitt hjemsted Rungstedlund med blikket vendt sørover – mot Afrika. I et dikt spør hun om månen hun ser på himmelen er den samme som lyser over Ngong-fjellene og maasai-slettene.
I Nyichoka liker de å danse. Dans spiller viktige roller på mange plan. Foruten å være sosialt sammensveisende, symboliserer og formidler dans viktige verdier og har en oppdragende funksjon. En dansegruppe setter i gang en dans om å lage ild. En ung gutt setter seg på kne i midten av gruppen og forsøker å lage et bål ved å tvinne en pinne mot et trestykke. Resten av gruppen danser rundt ham og synger en sang som skal oppmuntre gutten til å lykkes med sitt forsett.
Å lage ild er et mettet symbol på kultivasjon. Om å få kontroll over naturen til menneskenes beste. Landsbyfellesskapet er avhengig av at kulturskaping lykkes. Regn er viktigst, men man kommer ikke langt likevel uten samfunn og kultur. Gutten tvinner og tvinner stokken til det begynner å ryke. En annen kommer til med litt gress. Danserne kommer med oppmuntrende tilrop. En flamme blusser opp og danserne gyver i veg i en glad takkeseanse.
Mzee Ndulutu smiler fornøyd og sier: «Maisha ni kubwa kama mbuyu. Peke yake mtu moja haiwezi kulikumbatia.» «Du vet, livet er stort som et baobab-tre. Et menneske kan ikke rekke rundt det alene.»
Asle Jøssang, 2011
[1] Anonymisert navn.