Et innledningsforedrag om interkulturell forståelse og kommunikasjon
En konge sendte ut beskjed i landet sitt om at den som greidde å målbinde prinsessen, skulle få både henne og halve kongeriket i belønning. Mange menn forsøkte seg, og mislyktes. Askeladden og hans to brødre dro også av sted for å prøve.
Langs veien finner og plukker Askeladden opp forskjellige ting; en død skjære-unge, en bit av en skål, et tøystykke, ei spenne, en utgått skosåle, et par bukkehorn. «Jeg fant! Jeg fant!» roper han like begeistret hver gang, og hver gang får han kjeft av sine brødre. «Fysj om! Hva skal du med det der? Kast det!» Men Askeladden tar tingene med seg fordi han tenker at de kan komme til nytte.
Så skjer jo det at de to brødrene blir satt fast i ordkunst av prinsessen, mens Askeladden, derimot, greier å målbinde henne nettopp ved å ta i bruk tingene han fant langs veien.
Alle fag, deriblant antropologi, har noen gründere, veivisere og inspirasjonskilder som nykommerne forsøker å lære av og strekke seg etter. De er avbildet på autoritativt vis, har lange og tunge publikasjonslister, har hatt eller har fortsatt stillinger på det ene viktige læresteder etter det andre osv.
Men den ledestjernen jeg ønsker å trekke fram som en viktig inspirasjonskilde nå i starten har altså aldri eksistert. Han er bare en eventyrfigur, men det skal vi ikke kimse av. I alle samfunn i verden fortelles det historier som ikke er så oppdiktede likevel. De viser vei inn til folks kulturelle forståelser og verdier. Også til veier som kan føre til innovative løsninger når samfunnsforhold slår krøll på seg eller går i stå.
Hva er det med Askeladden som, ved å forsøke å ta ham etter, vil gjøre dette faget mer lærerikt, og enda viktigere; vil kunne sette oss i bedre stand til å praktisere det vi lærer slik at vi kan bidra til å gjøre flerkulturelle samfunn – både Norge og andre – mer velfungerende for alle?
Det første vi legger merke til er at Askeladden er nysgjerrig. Han finner og plukker opp ting som brødrene hans betrakter som uvesentlige, unyttige, og endatil ufyselige.
Brødrene oppfører seg egentlig eksemplarisk. De har fått og praktiserer kulturell oppdragelse. «Kultur» er samleordet vi bruker for all kunnskap og viten som gjør tilværelsen og livet meningsfullt. I alle sosiale sammenhenger, altså der mennesker lever og gjør ting sammen, finnes kulturelle kjøreregler; kunnskaper, ideer og tankemessige ordninger som påvirker folks atferd, som regulerer hva som er riktig og galt, bra fra ikke-bra. Som normaliserer og selvfølgeliggjør det som blir gjeldende som korrekte meninger og akseptabel oppførsel.
Et karakteristisk trekk ved mennesket er at det ikke tåler å leve med kaos og uoversiktlighet. Det må vite. Det gjøres ved å ordne og «temme» tilværelsen gjennom å få forståelsesmessig kontroll over den. Kultur er å få kontroll gjennom å klassifisere. Vi bygger opp viten gjennom å kategorisere og begrepsfeste; ved å lage mentale bokser, om du vil, som vi putter ordnet kunnskap oppi. Det som er oppi er rasjonelt og forståelig, til forskjell fra det som befinner seg utenfor. Som ikke har fått plass i boksen enda, eller som til og med er blitt tatt ut - for mange kan det f.eks. være religion. Det som er utenfor er uforståelig og merkelig, eller urasjonelt og uriktig.
Kultur handler med andre ord om å skape grenser, og de etableres og blir vedlikeholdt gjennom sosial praksis. Det er altså dette brødrene til Askeladden driver med der de kontinuerlig kritiserer broren for å plukke opp feil ting. De utøver sosial kontroll, og gjennom det forsøker de å vedlikeholde de kulturelle kategoriene som holder deres tilværelse på plass.
Så er det ofte slik at det som faller utenfor det etablerte oppleves som potensielt farlig og truende. Jo mer truende det oppfattes som, dess sterkere er virkemidlene som må til for å holde det på avstand. Skandalisering og latterliggjøring er blant disse, og de er vanligvis effektive. Brødrene tar ganske hardt i når de forsøker å sette Askeladden på plass.
Vi har slått fast at det er et avgjørende utgangspunkt at Askeladden er nysgjerrig. Hva mer? Han krysser grenser. Han beveger seg utenfor det etablerte skjemaet. Det som brødrene betrakter som «søppel» er egentlig en spenne, et par bukkehorn osv. Askeladden er det en av antropologiens fremste ledestjerner, Fredrik Barth, kaller en «sosial entreprenør». Han er åpen og vitebegjærlig, våger seg ut på noe nytt, og gjennom det skaper han et nytt handlingsrom, en kreativ mulighet til å finne nye løsninger. Askeladden ser gjennom det kulturelt konvensjonelle og håndterer gjenstandene som det de er i seg selv. Dermed blir de til ressurser som kan gi de nye muligheter ved å så sette de kreativt inn i nye kontekster der de får nye betydninger og bidrar til å fremskaffe fruktbare løsninger.
«Det er jo bare søppel!» Altfor ofte hører vi det sagt i dag. Migranter som kommer til Norge fra andre deler av verden blir stilt overfor strenge krav om å føye seg etter det som er riktig her: «De har jo et middelaldersk menneskesyn. Vi kan ikke tillate slikt i Norge anno 2013.» «Det er jo barbariske og primitive skikker! Det går bare ikke an å tro på og gjøre noe slikt. Det er jo kvinnefiendtlig!» Gjennom flere generasjoner har verden der ute blitt møtt med kritikk og overlegne holdninger fra den vestlige verden, inkludert Norge. Kolonitiden handlet om å underlegge seg verden også ved å ta definisjonsmakten over hva som skal regnes som riktig og bra, sivilisert og moderne, holdninger som i våre dager i stor grad har forflyttet seg til bistandsarbeid.
Det er bare det at det som for noen er «søppel» er for andre kanskje det fineste, tryggeste og riktigste de vet, resultater av deres kulturelle konstruksjon, av deres måte å temme tilværelsen på og finne orden i kaoset.
Ingen liker å bli kulturelt mobbet, å bli stilt i en kulturell skammekrok. Vår globaliserte verden synes å bli mer og mer sårbar overfor hva som skjer når folk føler seg tråkket på og reagerer tilbake f.eks. i form av radikalisering og fundamentalisme. En annen ledestjerne i faget vårt, Thomas Hylland Eriksen, hevder at kanskje den største kilden til konflikter i verden i dag er folk som føler seg ydmyket.
Som filosofen Richard Rorty sier: «The best way to cause people long-lasting pain is to humiliate them by making the things that seemed most important to them look futile, obsolete, and powerless.”
Prøver jeg her å si at alt er like bra? Skal vi unnskylde all kulturell meningsdannelse og sosial praksis som like bra som alt annet bare fordi det fungerer hos De Andre? Kan funksjonelle og lokale sannheter stå sin prøve overfor overordnede, universelt gyldige sannheter slik som f.eks. menneskerettighetene?
Alt er selvsagt ikke like bra. Noe er riktigere og sannere enn noe annet. Men hvordan å etablere et fungerende kommunikasjonsfellesskap er ikke å komme trekkende med f.eks. «norsk kultur» som selvsagt målestokk og oppskrift. Ei heller uten videre norske forståelser og praksiser av menneskerettighetene. Slikt provoserer og skaper gjerne hatefulle motreaksjoner. I dette faget vil vi arbeide med hvordan å etablere et riktig grunnlag for interkulturell kommentar og kritikk. Det er en filosofisk og idéhistorisk eksersis, og så handler det ikke minst om riktig fremgangsmåte og metode.
Det er stor forskjell på å tale til; altså én-vegs tiltale; jo «riktigere» den enn måtte være, enn å få noen i tale. Det siste forutsetter å ha gjort seg fortjent til å bli lyttet til, å ha etablert en tillitsfull relasjon for kritisk dialog. Det hjelper ofte så lite om den internasjonale journalistikken snakker seg blå i ansiktet om kritiske forhold kritikk dersom det ikke eksiterer et kommunikasjonsfellesskap i utgangspunktet. Tillitsbygging handler ikke minst om interkulturell synkronisering slik at man er noenlunde sikre på at partene snakker om det samme. Kategorimistak heter det når noe blir tatt for å være noe helt annet, som når et bukkehorn av motparten blir klassifisert som søppel. Eller når f.eks. religion som er det mest dyrebare i noen sitt liv, av den utenlandske bistandseksperten eller journalisten blir avskrevet som primitiv overtro.
En kommer lengst med en strategi som anerkjenner det grunnleggende behovet hos alle om å finne orden i kaoset ut ifra de forutsetninger man lever under, som dermed ivaretar menneskelig verdighet. M.a.o. å ha en innstilling om å se bukkehornet. Og videre; se det også som en ressurs. Med et slikt utgangspunkt åpenbarer et større bilde seg: Når vi ser noe innenfra, i sin egen kontekst, vil vi oppdage at saken vi ser på se er egentlig både mye mer og noe annet enn det vi trodde. Vi ser hvordan f.eks. religion er knyttet til en rekke forhold i et samfunn og har mange flere og kanskje også helt andre funksjoner enn hos oss.
En slik fremgangsmåte åpner for ny innsikt. Det åpner for kreative og tilpassede måter å håndtere utfordringene på. Det geniale med Askeladden er at han tar bukkehornet i bruk. I en ny kontekst får det en ny funksjon, men han tar altså i bruk noe som er. Dét - skal vi lære i dette faget - er et godt eksempel til etterfølgelse i all interkulturell virksomhet; det å ta utgangspunkt i hva som faktisk er. Ikke motarbeide lokal kultur, men samarbeide med det og gradvis utvide grensene innenfra der samfunn har forbedringspotensialer. Det er en gammel sannhet at mennesker trives og fungerer alltid best når de tar utgangspunkt i noe som er velkjent og trygt. Dette blir dessverre ofte glemt, f.eks. i bistandsarbeid som gjerne baserer seg på å definere mangler hos den andre, og så komme med det man oppfatter som riktige erstatninger.
I dette faget skal vi stifte nærmere bekjentskap med Fredrik Barth og hans studier av sosiale entreprenører og teori om samfunns og kulturendring. Der vil vi lære at det å være entreprenør, å bringe til torgs noe nytt, er risikofullt. Hvis det nye er for radikalt nytt kan det vekke så stor motstand at det avvises helt. Barth viser at entreprenøren som lykkes best er ikke den som bringer noe helt nytt; som legger opp til en gedigen kategorikræsj, men som endrer litt om gangen. Det er god brobygging.
Dette er aktuell innsikt i f.eks. hvordan å fremme en god integrering i Norge. Her trengs sensitive sosiale entreprenører i form av journalister og andre brobyggere. I Norge i dag er det påfallende hvor mye vi synes migranter har å lære av oss, mens vi fremstiller oss selv som utlærte. Det er både usunn anti-humanisme, arrogant selvbedrag, og som gjør oss ganske så uappetittlige. For de fleste av oss er det en ren tilfeldighet at vi er født og oppvokst i Norge og oppfostret som «norske». En slik ydmyk sevlinnsikt er et godt utgangspunkt for å komme i gang med tillitsbyggende interkulturell kommunikasjon. Det gir økt troverdighet. Da skjer ofte det at vi ikke blir uberørt selv. Vi skjønner at «norsk kultur» ikke er alt, ja, at mye av det som går for å være «norsk» er påfallende fellesmenneskelig når det kommer til stykke.
Klima for reell og konstruktiv interkulturell forståelse og kommunikasjon skapes ikke ved å skyve hverandres posisjonerte kultur på hverandre, ikke ved å true hverandre, men ved å etablere en fellesmenneskelig kommunikasjons-plattform. Et avgjørende punkt for å få til det er å anerkjenne hverandre som tilfeldige kulturskapere. Når denne gjensidige anerkjennelsen synker inn, kan skuldrene senkes. Da er det ikke lenger ære og stolthet som må forsvares, for sannsynligheten er meget stor for at jeg ville ha vært muslim hvis jeg var oppfostret som araber i Midtøsten. Når skuldrene er senket, åpner hjerter og sinn åpner seg for læring av hverandre. Og vi kan lettere finne fram til og bli enige om grunnleggende sannheter, prinsipper og kjøreregler for god sameksistens. Det er ikke uten videre gitt at slike startpunkter trenger være «religiøse», ei heller «sekulære» som sådan, men er å finne på et enda mer grunnleggende, fellesmenneskelig plan.
Dette er noe annet enn et hardt og forståelsesløst klima der den som har makt og representerer «flertallskulturen» tar seg til å primitivisere og forby andres levemåter.
Blant maasaifolket i Tanzania heter det at «den raskeste veien til fjelltoppen går i sikk-sakk». Det er en god veiviser for en krevende, men spennende interkulturell safari. Det krevende er ikke falle for fristelsen til å kutte svingene. En typisk fristelse er å ta ting for gitt, og begå kategorifeil. Første bud er derfor å sette seg inn i hva det vi møter egentlig er. Interkulturell kommunikasjon krever vilje, tålmodighet, ydmykhet og hardt arbeid, men det er morsomt og veldig givende å arbeide med når vi lærer mer om hvordan å få til vellykket kommunikasjon, praktiserer det, - og opplever å få det til! At det du skrev, sa, eller gjorde skapte nye rom og muligheter, ble til brobygging.
La oss bli inspirert av Askeladden, og legge ut på safari. Være våkne og nysgjerrige, våge oss ut på. Sette oss inn i nye forhold og rapportere tilbake «Jeg fant! Jeg fant!» Og så vil vi oppdage at det nye vi finner kan brukes til noe. Det kan målbinde prinsessen! Vi bringer til torgs verdifulle ressurser, nye kunnskaper, ny innsikt som utfordrer og utvider grenser, som kommer med kreative løsninger. Som «målbinder» i den forstand at dette har ikke folk hørt om før eller tenkt på. Det er ikke de vanlige, klisjéaktige, tilgåtte, og forutinntatte tingene som folk flest, media, det offentlige, maktsystemet allerede vet og praktiserer, men noe nytt og overraskende som, nettopp; - «målbinder».
Asle Jøssang, 2013.